Solheims bekymring

Miljøvernminister Erik Solheim er skeptisk til de svenske planene om å bygge et kjøpesenter like ved norskegrensen i Hedmark. Det er i grenda Långflon i Torsby kommune at det planlegges et nytt kjøpesenter på 7000 m², med planlagt tilbygg på ytterligere 7000 m².

Målet er naturligvis å kapre kunder fra Hedmark, inkludert Hamar og Elverum. Beliggenheten tilsier at folk i hovedsak må bruke bil for å komme til senteret, skriver Aftenposten og VG.

Solheim:

Her legger svenskene opp til et rent bilbasert senter. Siden det ligger kloss inn til Hedmarksgrensen, kan det utarme handelen i byer og tettsteder i Hedmark fullstendig. Det er ikke bra

Hva om Solheim reflekterer over hvorfor nordmenn vil reise til Sverige for å handle. Det er ingen naturlov, det er politikk, et villet politisk regime for Norge. Det dreier seg om landbruk, tollmurer og avgifter, noe som gjør mange varer spesielt dyre i Norge i forhold til i Sverige.

Hva om Solheim ser på den enorme (milliarder årlig) handelen som skjer bilbasert fra Oslo, Akershus og Østfold mot Svinesund og Töcksfors. Hva er det som gjøre at hedmarkinger og andre innlendinger ikke skal få samme muligheten?

Svenskehandelen kan reduseres til et minimum med enkle politiske virkemidler, for den som tør utfordre landbruket, tollsatsene og avgiftspolitikken. Dette vil gavne miljøet kraftig og redusere unødvendige klimautslipp betydelig. Dessuten vil vi spare en masse tid om vi kunne handle nede i gata, fremfor å kjøre over til nabolandet, for rimelige varer.

Men alt kommer foran den tilstivnede norske landbrukspolitikken. Og Solheim er en hykler, en av de største vi vi har sett. Han har og kjenner løsningen, og kunne ha argumentert for den. Han foretrekker likevel bare sine skylapper, og gråter skammelige krokodilletårer over et nytt “bilbasert senter”. I Sverige!

Hurra for hedmarkingene, sier jeg. Men det er synd det er slik fatt i landet, Solheim. Statsråd, du er i regjering og kan gjøre noe med dette, den norske regjering!

Frita det såkalte Jernbaneverket, og Kleppa må gå av

I skrivende stund er det full stopp på både Gardermobanen og Hovedbanen, fordi det på disse banenes felles stasjon Kløfta er det feil på signalanlegget.

Feil på signalanlegget er nå en ukentlig affære, med tilnærmet full stans i togtrafikken rundt Oslo i timevis. Jeg tør ikke gjette på på hva de samfunnsmessige kostnadene ved dette er, men det er trolig flere milliarder årlig, med nåværende “takt” på signalfeilene.

Folk flest og media skyter for mye på NSB. NSB er et togselskap og driver ikke jernbanen. NSB kjører tog, når de kan. Også informasjonen på stasjonene, til de reisende, ved driftsavvik, er Jernbaneverkets ansvar.

Selvsagt hender det at det er NSB som er årsak til problemer, f.eks feil ved togene. Likevel er det meget sjelden i forhold til signalfeil på banestrekningene. Hvis bussene står når veien er stengt, og det ikke er egnede omkjøringsmuligheter, så skyter man selvfølgelig ikke på busselskapet, men Vegvesenet. Ikke la NSB i helt fred, men krev heller at NSB stiller langt tøffere krav til Jernbaneverket og får togene i gang.

NSB bør nekte å betale for tilgang til banenettet når problemene påfører selskapet og deres kunder slike påkjenninger.

Det hele og fulle ansvaret ligger, sett fra velgerne og kundene, via “vårt” organ Stortinget, hos samferdelsminister Magnhild Meltveit Kleppa. Hun mesterer ikke oppgaven å få skikk på jernbanen, og klamrer seg til at Jernbaneverket, underlagt hennes departement, skal forbedre seg. Hun har lovet at det skulle bli bedre, men det har det ikke. Det blir bare verre.

Sett driften av jernbanenettet mellom Oslo, Drammen, Hamar og Moss på haste-anbud i Europa, få inn et skikkelig selskap som kan signalanlegg og jernbaner. Det får koste det det koste må. Og det må skje under en annen samferdselsminister.

Det såkalte Jernbaneverket har vist seg udugelig så mange ganger nå at de må fritas for oppgaven med banene rundt Oslo. “Jernbaneverket” har nå null tillit. Kleppa har nå null tillit. Vi kan ikke ha det slik.

Thailand

Vi har vært et par uker i Thailand, i år som i fjor på denne tiden. Vi, kjæresten og jeg.

Det er klart det frister å reise fra snø og kulde, eller slaps, her hjemme til 30 garanterte grader, krystallklart og blått lunkent havvann og en grønn storslått tropisk natur. Jeg siterer utdrag fra noe jeg skrev tidligere:

Continue reading ‘Thailand’

Kjør aldri forbi en politibil

I går ettermiddag skulle jeg ta en tur til Svinesund for å handle litt. Jeg tok inn på E6 mot syd ved Sarpsborg/Fredrikstad. Det var lite trafikk i min retning (syd), men stor trafikk nordover, av folk som var på vei tilbake til Oslo etter handletur. Jeg ga god gass, inntil nåla pekte på 114 km/t, og la inn fartsholderen. Etter min erfaring er den faktiske farten min da mellom 104 og 108 km/t. Det hender jeg kjører “enda fortere” på motorveien, men jeg hadde god tid i går, det var grått, trist og litt salt, halvfuktig vei med null grader. God grunn til å ta det passe pent, men ellers var det rimelig gode kjøreforhold på en strak vei, herunder god sikt. Fartsgrensen er som kjent 100 blank.

Etter ca 5 km, nesten alene på motorveien, nådde jeg igjen en liten kolonne biler. De fleste lå i høyre felt, mens én bil lå i venstre. Jeg antok den i venstre var i ferd med å kjøre rolig forbi rekken.

Da jeg nærmet meg bakerste bilen i denne rekka blinket jeg, la jeg meg ut i venstre felt og startet gli sakte forbi dem. Så nådde jeg igjen bilen i venstre felt. Den viste seg å ligge konstant litt foran rekka i høyre, med samme fart som de bak. Underlig. Jeg slo av fartsholderen og gikk over på manuell gasspedal, som man må når man kjører bak noen. Lå så pent bak et lite stykke, men la meg etterhvert over i høyre felt, som var blitt ledig. Til min smule irritasjon gjorde ikke bilen foran det samme. Den fortsatte i venstre felt, på tross av at det var ledig i høyre. Noen hundre meter foran kjørte en lastebil. Jeg antok det var enda et eksempel den vanlige “feltskiftevegringen”. Det vil si at man ikke “gidder” skifte til høyre felt dersom man ser et antatt sakteregående kjøretøy i horisonten. Det er visst “jobb” i skifte felt, og noen unngår det, enda de har noen bak seg som kanskje vil forbi. Men jeg var ikke utålmodig, og motsto fristelsen til å gli forbi, eller opp på siden, fra mitt høyre felt. Jeg lå derfor pent bak, på skrå.

Et godt stykke lenger frem skiftet så denne bilen foran endelig over i høyre felt, inn foran meg. Det var da ingen andre kjøretøy å se forover. Der lå jeg rett bak, jeg justerte igjen avstanden til forankjørende, så den var god og trygg. Men deretter kikket jeg meg bakover og aktiverte fartsholderen igjen. Den tok da bilen opp til farten jeg hadde før jeg koblet den ut. Jeg merket derfor straks at jeg nærmet meg bilen foran, blinket og skiftet til venstre felt, med antakelse av jeg snart vil gli pent forbi den.

Med andre ord, en helt normal og fin kjøring på motorvei. Men noen km over fartsgrensen da, for min del, rett nok.

Men slik skulle det ikke bli. For akkurat da jeg la meg ut, da jeg var som nærmest den forankjørende, oppdaget jeg at det var en møkkete politibil. Alle biler var møkkete i går, på grunn av føret, salting osv. Man kunne knapt se fargen på dem, for ikke å nevne tyde kjennemerket. Men på baklokket, over støtfangeren, kunne jeg nå skimte, i blå skrift, “POLI..”.

Continue reading ‘Kjør aldri forbi en politibil’

Noen ganger er toget raskest

Det var en gang i 1989. Jeg var utsendt på kurs til Grenoble i Frankrike, i “jobbsammenheng” som det heter. Turen var planlagt med fly fra Fornebu til Paris CDG, derfra videre til Lyon. Vi var ca 20 personer videre fra Paris, fra ulike deler av Nord-Europa. Fra Lyon var det satt opp buss til Grenoble. Etter tre dagers kurs var det lagt inn helg i Paris av den enkle grunn å spare på flyreisen. Tur/retur-flyreiser med overnatting lørdag til søndag var mye billigere enn andre flyreiser. Nesten alle flyreiser den gang ble kjøpt tur/retur.

Continue reading ‘Noen ganger er toget raskest’

Barack Obamas tale – norsk utgave

I en tid der jeg lenge har hatt frykt for at demagoger, sjarlataner, konspirasjonsteoretikere, reduksjonister, fanatikere, naivister og helt enkelt alminnelige «fjotter» skulle overta den sivile arena for resonnementer og diskusjon, så dukker denne Barack Obama opp i Oslo og holder en tale. Og litt “googling av denne personen” :-) viser det seg at han er president i USA, valgt i fjor. Jeg husker Bush, og “bushismene”. Jeg kjenner konspirasjonsteoriene rundt 11. september 2001. Jeg kjenner fredsnaivister, de som er “mot krig” og “mot atomvåpen” spesielt. Jeg er veldig mot krig, og veldig for fred, men det finnes situasjoner der en rimelig rettferdig og trygg fred ikke er mulig. Men først og fremst kjenner jeg de fremmedfryktende, sjarlatanene, dårene, kynikerne og de rene “politiske kandestøberne”. Og jeg kjenner de som fornekter at vi trolig står overfor menneskeskapte klimaendringer i det nærmeste århundret og således ønsker klimatoppmøtet i København dit pepper’n gror. Og jeg har inntrykk av at nær halvparten av alle amerikanere er ignorante idioter hva gjelder global politikk. Så kommer en Barack Obama, kanskje noe prematurt tildelt Nobels Fredspris, og sier:

Continue reading ‘Barack Obamas tale – norsk utgave’

Hareide på rett vei og spor

  1. Mer midtdelere på veiene. Dagens utbyggingstakt er pinlig dårlig
  2. Mer motorvei der trafikken er størst, f.eks Sørlandet
  3. Mer bruk av Offentlig Privat Samarbeid (OPS)
  4. Fristille Jernbaneverket fra statsbudsjettet for å bedre å kunne finanseiere langsiktig utbygging

Dette er ikke til å tro. Og Hareide er leder av Samferdselskomiteen, og vil samarbeide med Kleppa om et skikkelig samferdselsløft. Dette er noe av det mest lovende jeg har hørt på lenge.

Fra Teknisk Ukeblad.

Vote:

Høyre og datalagringsdirektivet (kampanjer fordummer)

Jeg bryr meg ikke om kampanjer, spesielt ikke bloggkampanjer der bloggere oppfordres til å skrive nærmest likelydende innlegg om samme sak.

Les resten av innlegget mitt på Politisk Kvarter.

Les dessuten bloggeren George Gooding.

Les dessuten bloggeren Vampus..

Vote:

Skillet mellom liv og død

Den 17. juli 2006 skjedde en trafikal katastrofe på E39 som forandret livet på det mest brutale for en liten familie med to voksne og tre barn. Begge foreldrene og ett av barna omkom i katastrofen, og ett barn ble hardt skadet. I dag sitter 2 barn uten mor eller far, og uten sin lillesøster.

Nesten halvparten (35-40%) av dødsulykkkene på norske veier er frontkollisjoner. De skjer på høytrafikkerte veier uten midtdeler. Dette er et forhold både norske og svenske ansvarlige myndigheter (regjeringene) har kjent til i en årrekke. Det er likevel en forskjell på disse nabolandene. For å unngå for mye tall sier jeg det slik: Sverige har allerede mange tusen kilometer vei med midtrekkverk, og bygger ut hundrevis av nye kilometer hvert år. Norge har noen få (såvidt et tresifret antall) kilometer og utbygger noen få, et ettsifret antall nye kilometer, hvert år. Den norske regjering gjør altså nesten ingen ting.

Hvorfor? Fordi den rødgrønne regjeringen prioriteter slik. Den norske regjering gir blaffen, i alle fall hvis det skal koste noe utover en million eller ti, så man satser litt på billige tiltak som flere fotobokser og lavere fartsgrenser. Hver norsk dødsulykke koster samfunnet 10-20 millioner, ettersom man regner.

Men den 9. september 2009 (09.09.09 kl 09:09:09) skjer det imidlertid to store og positive ting på veifronten i Oslo og Akershus, og i Norge.

Continue reading ‘Skillet mellom liv og død’

«Take the long way home» fra Oldenburg

I morgen skal jeg til Oldenburg og overvære en konsert med Roger “himself” Hodgson. Jeg har tidligere skrevet flere innlegg om Roger Hodgson – tidligere medlem av supergruppa fra 70-tallet, Supertramp.

For å forklare hvorfor jeg IGJEN reiser nesten hundre mil for å overvære en konsert vil jeg bare vise til innlegget fra 2007, og nevne at jeg etter det også var i Hamburg, selv om jeg ikke fikk med med konserten på Hamar i juni, grunnet bilferie i utlandet.

Så jeg tillater meg en anbefaling her.

Øvrige innlegg om ham her.

Continue reading ‘«Take the long way home» fra Oldenburg’